Mads Andrè

Jeg ble gravid i august 2011 med en liten gutt, terminen var 10 mai 2011. 17 april,  i uke 37 kom jeg inn på føden med for lite liv i magen, og en ultralydundersøkelse konstaterte at hjertet ikke lenger slo. Verden raste sammen, og det var vanskelig å forstå ordene som ble sagt. Jeg hadde jo bare 20 dager igjen til termin. Vi ble lagt inn på sykehuset den kvelden, og neste morgen, mandag 18 april skulle fødselen settes i gang. Det gikk et par dager før det skjedde noe, fordi livmorhalsen skulle modnes ved hjelp av modningstabletter. Det var egentlig ganske godt at det tok litt tid, fordi da fikk jeg litt tid til å tenke. Onsdag 20 april begynte det å skje ting, og ut kom verdens fineste lille prins, så altfor stille. For de som har født, så vet dere at når dere er ferdige med å presse, så er det ingenting annet i hele verden du ønsker å høre enn akkurat det skriket, å få ungen opp så fort som mulig å bare studere ham fra topp til tå.

For oss var det stille. Vi gråt, holdt rundt hverandre. Jordmor tørket den lille forsiktig, og jeg fikk han opp på brystet. Han var varm, varmen fra å ligge i magen. Han var så liten og så utrolig vakker. Øynene var lukket, og han var så lik på sin storesøster. Akkurat som når hun sov. Jeg prøvde å pakke han inn i dynen, for å beholde varmen. Jeg visste at han snart skulle bli kald. Jordmoren forberedte oss på at han kom til å forandre seg raskt. Jeg lå slik med han i to timer, og de to timene er de fineste jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg hadde gjort HVA SOM HELST for å oppleve de to timene om igjen.

Vi kom inn på et rom på barsel avdelingen etterpå, det var så mange barn som gråt der. Det skar i hjertet mitt. I vognen min, der lå det en liten, kald og død baby. En jeg hadde kjent spark og liv fra de siste månedene, en jeg gledet meg til å få ut og se vokse opp. Jeg synes fortsatt det er helt ufattelig at det har skjedd. Vi fikk sove på sykehuset så lenge vi ville. Vi valgte å reise hjem på fredagen, vi hadde jo ei lita jente hjemme også som trengte oss. Da vi våknet på torsdagen ville jeg bare ha Mads Andre hos meg med en gang, de hentet han, og akkurat da synes jeg ikke at han hadde forandret seg mye. Men jeg ser på bildene nå at han hadde det.

Han var så kald. Iskald. Stiv. Jeg holdt hendene hans, varmet de godt slik at de ble myke, strøk han i håret og hvisket at jeg elsket han, at jeg var der for han, at han ikke skulle være redd. Vi fikk også hele fredagen med han slik, familie og venner fikk se han om de ville. På fredagen gikk vi tomhendt ut av sykehuset. Hjertet mitt var revet ut, beina skalv, tårene trilte, det var grusomt. Den dagen du gleder deg til gjennom hele svangerskapet, å endelig få reise hjem med den lille.. Og så kommer du hjem tomhendt. Alt hjemme står klart og venter, men ingen baby til å ta det i bruk.

De neste dagene fikk vi besøke han på kapellet. Det var så forferdelig å ikke ha han hos meg. Alle mine instinkter sa at vi skulle være sammen, men det kunne vi ikke. Det som skulle bli et helt liv, ble bare til noen få dager sammen. På torsdagen etter var begravelsen.. Å skulle ta farvel med sitt eget barn er rett og slett bare helt ubeskrivelig. Helt forferdelig vondt. Han ble begravet den 28 april.

I dag sitter jeg med et enormt savn. Tiden leger ikke alle sår, sorgen over vår døde sønn forsvinner ikke. Fordi vi får han aldri tilbake. Jeg lever som normalt, men inni meg skjærer savnet. Morskjærlighet er så sterk, som dere mødre vet, og den forsvinner aldri. Mads Andre er en stor del av meg, jeg elsker han like høyt som mine andre to barn, det er bare så synd at han ikke er her og kan få oppleve det.

Carola - Jag vil alltid älska

 I begravelsen spilte vi Kristian Valen - Still Here
Kanskje et uvanlig valg, men for oss passet den perfekt.
Ei så altfor lita kiste. Det skulle ikke vært lov.
På bårebuketten står det "Ønsket, Elsket, Savnet"


Perfekte hender!

8 kommentarer:

  1. Får helt vondt i mammahjertet mitt av å lese det her :,( kan ikke forestille meg hvordan det hadde vært om jeg hadde mistet et barn.. Tror ikke jeg hadde klart og levd etterpå. Du er utrolig sterk, men du hadde jo ei lita jente du måtte være der for å. Kondolerer så masse. Ord blir fattige... Klem fra tobarnsmor 22

    SvarSlett
  2. Jeg klarte ikke lese alt fordi jeg begynte å gråte med en gang.. Helt ufattelig at noen må oppleve dette, mammahjerte mitt blir helt knust!
    Dere har vært utrolig sterke, å det skal mye mot til for å klare å skrive å dele dette med andre lesere. Du fortjener all skryt å verden! Som tobarnsmor 22 sider blir ord fattige! -Airin-

    SvarSlett
  3. begynte og gråte <3

    SvarSlett
  4. Utroig trist! Dette skjedde min familie også, bare at vi mistet lille Lisa enda tidligere, det var helt forferdelig! Sorgen er stor og blir aldri borte :(

    -Jente, 13 år

    SvarSlett
  5. Det var bare helt ubeskrivelig sterkt å lese dette! Tårene triller nedover kinnet mitt. Du er sterk, utrolig sterk som vil dele dette med oss. <3 Sender deg varme klemmer, mens tårene triller her. <3

    SvarSlett
  6. dette var virkelig noe som fikk meg til og gråte! :(

    SvarSlett
  7. Tårene triller for dere <3
    Har sett Unge Mødre-episoden der du og Gunn-Britt feller tårer sammen noen ganger, og øynene fylles av tårer hver gang..
    Takk for at du deler med oss, respekt :)

    Mange klemmer

    SvarSlett